Solskinnskongen Aarbakke

Jeg
har de siste to årene vært aktiv i studentdemokratiet ved institutt
for filosofi. Det har vært en turbulent tid og flere av studentene har blitt
nødt til å veksle på verv og initiativ for å holde studentdemokratiet i live.
Selv har jeg vært vara ved fakultetsstyret, vara og representant ved
instituttstyret så vel som i programstyret ved instituttet. Institutt for
filosofi har som kjent vært i hardt vær de siste par årene som følge av en
rekke stygge tilfeller av ufin oppførsel fra ledelseshold ovenfor de ansatte.
Denne oppførselen var ikke utelukkende forbeholdt de ansatte; studentene fikk
og gjennomgå.

Rektor ble på et
tidlig tidspunkt satt inn i problemene ved instituttet, til dels gjennom en
studentsak knyttet til en høyst kritikkverdig eksamensavvikling hvor studentene
hadde sterke mistanker om at der forelå vond vilje fra instituttlederhold.
Studentene ble lovet hjelp i denne saken og skissert en løsning som i stor grad
ville trygge oppnevnelsen av en kompetent og habil klagekommisjon. Til
studentenes overraskelse reverserte rektor i saken allerede dagen etter. Samme
dag ble en klagekommisjon satt sammen av instituttleder som med overlegg gikk
utenfor den løsningen rektor og studentene hadde blitt enige om. Resultatet ble
en katastrofe ikke bare for den aktuelle studenten som avla eksamen i dette
tilfellet, men også for tillitten blant resten av studentene til avviklingen av
eksamener ved instituttet.

Dette var bare den
første av sakene ved instituttet hvor jeg opplevde at rektor gikk inn i en
situasjon, angivelig i sympati med studentene eller de ansatte, og trakk seg ut
straks han opplevde motstand fra institutt- eller fakultetsnivå.

Den miserable situasjonen
førte i fjor til at arbeidstilsynet ble koblet inn, noe som i sin tur førte til
at universitetet ble nødt til å leie inn et konsulentfirma for å kartlegge og
rydde opp i situasjonen. Etter en større undersøkelse ble en slående rapport
lagt frem for de ansatte og studentrepresentantene. Dette førte igjen til at
instituttleder ble permittert og instituttet satt under administrasjon av
fakultetet gjennom en administrativ leder. Rektor sa på dette punkt fra om at
han ikke ville ha noe med den videre prosessen å gjøre. Den videre
legeprosessen ble følgelig lagt til fakultetet til tross for at det ble gjort klart
gjentatte ganger at dekanen ved SV-fak, som er fra filosofisk institutt, anses
som part i saken.

Konsulentfirmaet Hartmark sa i
utredningen sin at de ikke ville fordele skyld i forbindelse med funnene sine.
Den jobben tok forøvrig dekanen seg av. I en orientering til fakultetsstyret ga
han uttrykk for at krisen ved IFI kom som følge av at ”instituttet er
uregjerlig, det er de ansatte og studentene som er uregjerlige...”. Enhver idé
om et lederansvar ble uttrykkelig forkastet.

Legeprosessen måtte da
gå som den gikk. I stedet for å lete etter gode løsninger i de sakene som hadde
hopet seg opp under terrorveldet til den foregående ledelsen har fakultetet i
samarbeid med den foregående ledelsen konsentrert seg om å presse den samme
politikken og de samme løsningene inn i lovlige former.

Det er åpenbart at det
er andre enn rektor som har vært drivkraften bak problemene ved IFI, men det er
fra mitt ståsted både trist og vondt å se hvor lett det er skremme ham vekk fra
å løse problemene.

Mitt spørsmål til velgerne
i det kommende rektorvalget er følgelig: Skal vi ha en solskinns-konge som står
fram som ansvarlig for universitetets fremgang utad men som faller fullstendig
igjennom når der oppstår reelle interne problemer og konflikter, eller en
rektor som faktisk tar ansvar for de ansattes og studentenes rettssikkerhet?