Anmeldelser- Utstillinger, Arkiv, Kultur — 25. October 2012 at 09:13

Kunsten å fortelle en historie om sårbarhet

by

Guro Storskjær ønsker blant andre å fortelle historier som er tabu og som rammer en nerve i folk

“Man må fortelle slik ting så det blir spiselig for normale folk på gata. Kunsten er å belyse på en spiselig måte, at det kan være hvem som helst og hvor som helst,” sir Guro Storskjær om sin dødsærlige selvportrettsbildeserie “Livets Ansikt”. (Foto: Kasia Mikolajewska)

“Våre skjønnhetsidealer i dag er helt fucked up,” slår den 29-årige visuelle poeten Guro Storskjær fast.“Jeg jobber veldig ofte med de kvinnelige formene. Alle kvinner er vakre, men det er fortsatt min oppgave å få modellene mine til å føle seg vakre. Det å gi selvtillit til en annen dame er en fantastisk opplevelse,” beretter Storskjær.  Det er derfor også viktig for henne å velge modeller som ikke nødvendigvis passer inn i dagens skjønnhetsidealer, men som er naturlige og som ser kvinnelige ut. Mange fotografer jobber med modeller som passer rett inn i dagens skjønnhetsidealer. Storskjær derimot anser det som enklere å jobbe med folk som bare er ekte.

Tromsø, en kreativ plass

Storskjær gikk i 2008-2009 på Oslo Fotokunstskole, men da de andre studentene dro til Kina for å reise ut på et fotoprosjekt fulgte Storskjær rundt med Honningsvågrevyen i 10 dager. Dette ble ett vendepunkt i Storskjærs liv, da hun gjennom disse kontaktene endte opp med å bli etablert her i Tromsø. Hun trives her, men som hun sier: “Du kan gjøre hva som helst uansett hvor du bor. Det må bare ha litt kulturelt da, og Tromsø passer kjempebra. Her er det kreative mennesker.”

Storskjær slår fast at det ikke er nok bare å omgis med kreative folk. Man må jobbe hardt for å leve som kunstner. De studenter som virkelig drømmer om å bli fotografer bør melde seg til workshops og kurs, anbefaler Storskjær. Man må jobbe på og ha mot til å prate med profesjonelle fotografer. Og man må også ta bilder de dager hvor man ikke har den store lysten til å ta bilder.

 

Pinslene ved å være en kreativ person

Storskjær blir ofte veldig inspirert av å gå på utstillinger og ikke minst av å prate med mennesker. Dessuten inspirerer musikk ofte henne til å jobbe for å få frem en ganske bestemt stemning i ett bilde. Men det hjelper ikke å tvinge frem inspirasjonen. Den kommer når den kommer.

“De fleste kunstnere har en slags indre smerte og alle har behov for å få det ut. Er man kreativ så er man gjerne pint.” Storskjær er selv en veldig star person. Når hun plutselig får en tanke om et bestemt bilde så må hun sytti prosent av gangene få idéen gjort til virkelighet med én gang. Det betyr at hun kan stå opp midt på natten og jobbe på like til det punktet hvor hun føler at hun får det til. Det betyr at hun noen ganger jobber tre netter på rad for å få bare ett bilde presis som hun vil ha det.

 

Å vekke følelser i folk

Guro Storskjær har fra barns ben vært veldig opptatt av malerkunsten, spesielt av renessansen, rokokkomalere og Da Vinci. Denne forkjærlighet kjenner man igjen blant annet i hennes selvportretter, hvor hun poserer i praktfulle hjemmelagde kjoler med naturen rundt Tromsø som kulisse. I disse bildene søker hun å vekke en følelse i folk; en følelse som ikke alltid er lett å sette ord på, men som en visuell poet kanskje kaller frem i sine tilskuere.

“Mitt mål er ikke å bli rik. Jeg gjør dette her fordi jeg trives og jeg har det bra med meg sjøl.”

Storskjær gjør sine ting primært for hennes egen del. Hvis andre da liker hennes bilder er det bare bonus.

Bildeserie av selvportretter: "Livets ansikt", 2012

Storskjær vil ikke gi fasit til hvordan hennes bilder skal tolkes. Folk må lese de historier i bildene som de selv får frem. Men Storskjær ønsker mest av alt å få folk til å stoppe opp og tenke når de ser hennes bilder:

“Mitt største mål er å treffe en nerve i noen, om det så bare er én person. Det er den beste betaling jeg vil kunne få.”

 

Sårbarheten i oss alle. Historien i oss alle.

Bildeserien “Livets Ansikt” er eksempel på dette. Disse syv bildene er egentlig en skisse til ting som Storskjær planlegger å jobbe videre med. Idéen om å vise en side av seg selv frem på denne måte kom første gang til Storskjær i ett prosjektforløp under hennes utdannelse på Oslo Fotokunstskole 2008-2009, men nå planlegger hun å jobbe med å fortelle slike historier på en annen måte.

“Jeg vet at det er veldig mange unge jenter som sliter med veldig mange ting. Jeg kan kanskje sette ett ansikt på det. Vi har alle en sårbarhet. Vi har alle en historie. Uansett hvem du er. Det er fortsatt mye stigmatisering. Og det har tatt meg mange år å komme til det punktet hvor man bare gir faen i hele verden og ikke bryr seg om hva folk tenker. Jeg gjør dette for min egen del,” sir Storskjær.

Den fordømmelsen som skjer av folk som viser svakheter som denne, den fordømmelsen mener Storskjær kommer av uvitenhet og at det fortsatt vekker en følelse av skam. Storskjær synes ikke at disse historier blir fortalt nok og det er en av de ting som hun ønsker å jobbe mer med i fremtiden.

“Det viktigste for meg er å fortelle historier. Men jeg kan ikke skrive – jeg er ikke noen dikter, men jeg kan fortelle historier med mine bilder. Det er det visuelle som forteller mine historier.”

Guro Storskjærs kunstneriske bilder blir derfor midlet hennes for å rekke målet, nemlig å fortelle historier.

Comments are closed.