ÅPENT BREV

Viviana Mararita Fernàndez Tuna

Universitetet i Tromsø

Tromsø 22.05.2012

Astrid Revhaug

Universitetet i Tromsø

Angående mitt opphold ved Universitetet i Tromsø

I og med at jeg nå har bestemt meg for å dra tilbake til Guatemala, vil jeg gjerne få lov til å gi en skildring av min opplevelse av oppholdet på universitetet og de store utfordringene jeg har stått overfor i løpet av mitt opphold.

Da jeg fikk brev fra dere om at jeg var tatt opp som student ved universitetet, under kvoteprogrammet som er et ledd i å gi studenter fra utviklingsland en høyere utdanning, ble jeg utrolig glad. I brevet sto det også at det finansielle var i orden og ville bli dekket fullt ut. Med denne forutsetningen så jeg virkelig frem til 2 års studie ved universitetet. Lite visste jeg da hva jeg ville komme til å oppleve.

Da jeg kom til universitetet viste det seg at det finansielle ikke var i orden da jeg har statsborgerskap fra Costa Rica som ikke er en del av kvote programmet. Min nasjonalitet var gjort rede for i min søknad om opptak til universitetet og jeg hadde ingen forutsetninger for å vite om hvilke land som var under kvoteprogrammet.

Universitetet har jo innrømmet i et brev at dere har gjort en feil men at dette ikke hadde blitt oppdaget av dere før jeg var ankommet Tromsø. Jeg måte selv søke Statens Lånekasse (lånekassen) da jeg kom til Norge for å kunne betale for opphold og studier selv om dere på forhånd sa at dette var i orden.

Etter mye om og men fikk jeg tilslutt mitt Guatemalske statsborgerskap i desember 2011, men selv etter dette fikk jeg ikke mitt stipend for utgifter til opphold og studieutgifter. Lånekassen avslo fortsatt min søknad om stipend sel v etter at statsborgerskapet var i orden så jeg sto fortsatt uten penger.

Å ikke ha penger til det nødvendige så som husleie, mat, transport og skolemateriell var for meg en håpløs situasjon.

I tillegg til disse problemene skulle jeg prøve å fullføre et studie. Det sier seg selv at dette er meget utfordrende. Jeg måtte låne penger av medstudenter og andre for å ha penger til mat i oktober, november og det meste av desember 2011.

Jeg hadde ikke penger til buss slik at jeg måtte gå en time fra der jeg bodde til universitetet og en time tilbake hver dag i kaldt vær, ren å snø for å kunne delta i undervisningen. I en periode måtte jeg rasjonere på maten ved å spise en tallerken med pasta den ene dagen og en kopp med suppe den andre dagen da det var det eneste jeg hadde råd til. Jeg måtte slutte på norsk-undervisning da jeg ikke hadde noen mulighet til å rekke fra det ene stedet til det andre og samtidig følge undervisning og gå på konservatoriet.

Jeg har aldri i mitt liv vært i en situasjon der jeg måtte låne penger av andre for å overleve fra dag til dag, ikke en gang i mitt hjemland Guatemala.

Jeg har rett og slett følt meg som en tigger i den tiden jeg har oppholdt meg i Norge. Dette var langt i fra det jeg trodde jeg kom til da jeg fikk beskjed om at jeg var tatt opp til studier ved universitetet og (igjen) at alt det finansielle var i orden.

I tillegg skulle jeg få refundert mine utgifter til reise til å fra Tromsø i følge med opptaksbrevet. Dette ser det heller ikke ut til at jeg får. Min tid her ved universitetet har vært en katastrofe når det gjelder det økonomiske. Jeg hadde gledet meg til å konsentrere meg om studiene men har i tillegg til dette strevet med å overleve økonomisk fra dag til dag.

Jeg reiser nå hjem igjen og ønsker ikke å returnere til videre studier. Jeg har hatt et grusomt år og unner ingen andre å få oppleve dette. Ikke engang i mitt hjemland, som er definert som utviklingsland, ville noen måtte oppleve noe som det jeg har gått igjennom det siste året.

Jeg håper denne erfaringen gir dere en tankevekker og at dette ikke skjer igjen med andre studenter. Jeg skulle gjerne fortsatt mine studier for å bli ferdig men jeg er mentalt utslitt etter det jeg har gjennomgått og vil egentlig bare reise hjem og ikke komme tilbake til dette landet.

Så jeg vil egentlig bare si takk for meg og selv om jeg har lært mye er jeg svært skuffet over måten dere har behandlet meg på mens jeg har vært her i Norge.

Mvh,

Viviana Fernández Tuna