(Presse)

I 2011 kom et vidunderlig friskt pust på kino, dette i form av Refn/Gosling-filmen Drive. Filmen som er så kul og velgjort at en posisjon i klassikerrekken ikke er utenfor rekkevidde. Kult manus, vidunderlig filmfotografi, fengende musikk, solide skuespillere og masse mer beskriver dette moderne mesterverket. Så da er det ikke vanskelig å tenke seg at forventingene var store til et nytt Refn/Gosling-epos.

Filmens handling er lagt til Thailand, der Gosling driver en bokseklubb, som er et skalkeskjul for mindre lovlige tidssysler. I virkeligheten driver han velorganisert narkodistribusjon med sin storebror. Når den ustabile storebroren voldtar og dreper en 16 år gammel prostituert begynner en kjedereaksjon av hevntokter å ta form. Den prostituertes far dreper drapsmannen og Goslings karakter planlegger å hevne broren, men nøler når han får vite hva broren hadde gjort. Goslings mor er derimot ikke med på denne tankegangen og bestemmer seg for å hevne den døde sønnen i stor stil. En intens kamp mellom henne og en mildt sagt kjempeskummel og muligens ustabil politimann begynner som resultat av dette.

For de som setter seg godt til rette i kinosalen og tror at dette er Drive 2 vil raskt forstå at de har kommet til feil film. I denne filmen bruker Refn sine europeiske røtter for å fortelle film, lange økter uten dialog, vakre bilder og poetisk fremstilling dominerer i denne filmen. Goslings karakter sier i underkant 50 ord i hele filmen (nei, jeg tuller ikke) og den generelle opplevelsen kan kalles en fremstilling av et mareritt, mer enn en realistisk film. Dette er i og for seg greit, men Refn overvurderer den godt brukte poetiske stilen, en stil som sjelden klarer å bære en hel film alene. Etter 30 minutter med dette får man lyst til å sitere Monty Python å skrike til lerrettet «Get on with it!»

Det betyr ikke at det ikke finnes positive elementer med filmen, scenen som fungerer, fungerer fantastisk og viser hvor god Refn egentlig er til å konstruere scener. Filmen føles som en kortfilm som har blitt fylt med 60 minutter uklar filmpoesi som ikke funker, dessverre. Til tross, finnes det lyspunkt, en av de klareste diamantene i samlingen av middelmådige plastkrystaller er Kristen Scott Thomas som virkelig tar en rolle utenfor sin komfortsone, hun briljerer som kald og kynisk mor ute på hevntokt. Den andre diamanten er Vithaya Pansringarm som spiller en halvsympatisk, men hinsides skremmende politimann med en plan om å renske byen for kriminalitet, på sin egen groteske måte.

Alt i alt klarer ikke filmen å fenge meg så mye, det eneste jeg gjorde var å lure på hva i all verden jeg satt og så på. Noen ganger er dette et tegn på kvalitet, mest fordi man finner det fascinerende, som for eksempel Von Triers Antichrist, men her føler man at det unødvendig og noe påsmurt. 1/3 av publikum forlot salen på forskjellige tidspunkt under visningen.

(Alle bilder: Juan Pablo Hernandez Quintero)

Etter en flott parade av thailandsk nasjonalitet fikk vi høre fra den thailandske ambasadøren her i Norge om strålende samarbeid fra forskjellige foreninger og organisasjoner både lokalt og internasjonalt. Man kunne dessuten få en smak av Thailand fra alle teltene rundt scenen som lagde tradisjonell thailandsk mat. Etter talene fikk vi en oppvisning i thai-dans fra en nederlandsk-thai gruppe, Aikira. Nummeret deres ble sagt til å kunne tolkes individuelt, så for meg var det en oppvisning av en blomsterpreget sommerfugldans. Bevegelsene var sakte og forførende, hele tiden med et smil man bare får fra Thailand. Det som fascinerte meg mest var de fantastiske håndbevegelsene, hele tiden skiftende og fokusert på å lage en billedlig representasjon av dansens innhold.

Etter gruppen var ferdig fikk vi se en meget tradisjonell dans, kalt Khon. Som vi ble fortalt var dette originalt laget for de kongelige og tok inspiriasjon fra India. Dansen er en blanding av thailandsk dans og stumteater, hvor de utspiller mytologiske hendelser fra thailandsk historie. Historien vi fikk se på torget var om en gudinne kalt Mekla, havest gudinne og beskytter, som til slutt måtte slåss mot sin mannlige motpart for å beholde en diamant. Denne kampen ender med å skape torden og lyn fra treffningene, noe vi som nordmenn kjenner igjen fra norrøn mytologi.

Khonen som ble spilt på kveldens arrangement var en framstilling av en krig mellom gudene Hanneman og Totsekahn. Showet på kvelden kostet dessuten 200kr for inngang, noe som forundret meg siden arrangementet på dagen var gratis. Kostymene florerer i farger, glitter og rike ornamenter, med fredlige ansikter for de gode gudene, mens de onde har demoniske uttrykk. Det går mye i tramp, peking og generelt aggriverende bevegelser. Man får følelsen av et voldsomt kulturelt dykk, og man skjønner at det skaper dype nasjonale følelser blandt det thailandske publikum når de jubler for noe en nordmann ikke helt forstår.

Vi får også høre kulturhusets husband, kalt TT band, spille en del sanger på thailandsk. Det går fra å være en blanding mellom punk og rock til country og pop. Det føles veldig basic, og dessverre er cover-versjonene på engelske sanger ganske dårlige.

(Presse)

Musically speaking, the two instrumentalists Ola Asdahl Rokkones and Jon-Eirik Boska are primarily concerned with creating the backdrop for Easterine Kire’s poetry rather than channeling any palpable melody. In many ways they succeed, especially the percussionist with his effective use of kitchen utensils to create the atmosphere of dread, anxiety and pensiveness. Combined with somewhat disjointed saxophone noodling, it paints a picture of the artist’s inner turmoil as well as what might be her idea of Tromsø and Northern Norway.

In that sense, the music is very well accompanied by the spoken word poetry, however at times it seems rather too pretentious and clichéd. On the other hand, at its best it is playful and jazzy merging perfectly with the ongoing beats and the droning sounds emanating from the saxophone. The poet also uses the environment and weather elements to bare her own feelings of love, passion and craving as well as conjuring up the mysticism of Tromsø’s landscapes.

This is definitely not for the average listener and most people might be inclined to dismiss it as soon as the first track ends, but the more patient listeners might be rewarded with some stretches of fairly good poetry as well as intriguing soundscapes.

(Presse)

Film: After Earth
Director: M. Night Shyamalan
Starring: Will Smith, Mini-Will Smith (Jaden Smith)
Rating: 2/6

The story is serviceable: written by Will Smith, with the screenplay by M. Night Shyamalan, it has a very video game-like structure. Cypher Raige (Smith) and his son Kitai (Little Smith) have crash landed on a scary planet (Earth). Raige has a broken leg and can’t move, so Kitai has to get to the severed tail section of their broken-up space ship a thousand kilometers away to get the maguffin beacon in order to call for a deus­-ex-machina spaceship to come rescue them.

Oh, and there’s a big gnarly, sharp-clawed, spider-mole monster out there somewhere that likes nothing more than scaring the crap out of people. This is where it just gets stupid. The Ursa, as the monster is called, is blind. It can’t see anything (although it manages to run around just fine), but what it CAN do is smell fear. That means that if you aren’t afraid of it, it can’t see you. It’s like the T-Rex in Jurassic Park but instead of having motion-based vision it has fear-pheromone-smell-o-vision. Cypher Raige was the one who figured this out one time while a monster was trying to drown him. He noticed his blood looked pretty in the water and then decided not to be so scared of the big snarly anymore. After that, it was like he became some sort of Zen Jedi dude who could just walk up to the bug monsters and hack body parts off them while everyone else shat their pants and got impaled. Well… of course it couldn’t smell him. He was underwater! -ugh. What’s more, couldn’t it still feel him, presumably since it had him pinned down? The movie delivers lots of these facepalms that only M. Night Shyamalan seems to be able to suspend from his disbelief.

At this point, it’s worth noting that every M. Night Shyamalan movie is worse than the last; so much so that with this film he has quit putting his name prominently on the posters. His ratings on Rottentomatoes.com started at a decent 85% with The Sixth Sense and then dove precipitously with every subsequent film to bottom out at 6% for The Last Airbender. The problem doesn’t lie with his directing—he’s a capable director, and this film shows that—the problem is with his screenwriting. He thinks he has these clever twists or conceits and fails to see just how absurd they can be. Water kills the aliens in Signs? Really!? The Village is in modern times? Ooooh!? Ok. Whatever. Plants don’t like people, so they make them kill themselves? That’s what’s Happening!?  The monster can smell fear but apparently none of its other senses work around brave people!? OK I’m done with the interrobangs. If he would just stay away from the scripts, then his director rating might start to climb back up from the gutter it currently inhabits.

In the end, if you can get past the inanity of the sniffer monster then the rest is pretty fun. There’s lots of neat tech stuff like Kitai’s magic rubber suit that does whatever the story needs it to do, and his swiss-army-knife bamboo stick that… also does whatever the story needs. The movie is very pretty with lots of giant redwood trees (in science fiction, every planet looks like California, and this is no exception), and lots of nifty interactive hologram tech displays. There’s also lots of touching family stuff, although I don’t know why they didn’t just cast Jada Pinkett and Willow as the mom and sister. They might as well have made it a Smith family film. And that’s really what this movie is: a cool bedtime story that daddy Smith can tell to his son so he won’t be afraid of the monsters under the bed. Good night; sleep tight; don’t let the fear bugs bite.

(Alle bilder: Juan Pablo Hernandez Quintero)

Hva får man når man har masse urovekkende talent i en slags smeltedige som Tromsø? Jeg ser for meg noe som Kurant. Her finnes det et edelsteinbrudd av talent som på fredag samlet gamle og nye venner for å feire en liten bohemsk falsk avslutning. Med mye nytt å være stolt av, var bursdagsfesten en god måte å feire de forlengede stipendene.

Grunnen var at for ikke lenge siden var folk på Kurant nesten klare for å pakke og flytte ut, men selvølgelig ikke før de arrangerte en fet farvel, etter 4 ½ år. Etter hvert fikk de vite at de mystiske maktene som kontrollerer verden ville, av en eller annen grunn, fortsatt ha rå samtidskunst i byen, og det ble en enda bedre grunn for å feire.

De viste nye verk av lojale venner som har vært her og der. Barneaktig-men-ikke-egentlig historiefortelling av Matila Carlid var en forfriskende blanding av de enkleste tegninger med tanker på grenseløshet. Hans Christian van Nijkerk utførte en omtenkning av sin idrettspsykologi med selvironiske tanker på det å være en moderne «performance»-kunstner, og det var forløsende for meg i hvert fall å merke at han egentlig er ganske bevisst om måten sine verk ses på – første gangen trodde jeg at han bare var selvopptatt.

Som sagt, det fantes gamle og nye venner – jeg blandt de nyere – som kom for kunsten, andre som kom for gratis vin, andre for utmerket fest. Jeg falt imellom for en blanding, og ønsker meg en slik fest for bursdagen min neste året.

(Alle bilder: Maria Isamik)

Kan du forestille deg en sosial setting uten kaffe? Vi drikker kaffe til frokost, lunsj og på kafé med venner. Statistikken sier at vi drikker mest kaffe i hele verden. Boklansering av Kahviland (kaffeland) på Tromsø Kunstforening var en presentasjon av ulike kaffeøvelser som kaffeelskere fra Norge og Finland selv har kommet opp med.

Først på turné

Kristina Junttila og Leena Kela møtte hverandre på et masterprogram ved Teaterhøgskolen i Helsingfors hvor de oppfant Kahviland. Der bestemte de seg for å legge ut på kaffeturné til forskjellige steder i Norge og Finland, på besøk til ulike museer. Her satte de opp et kaffelaboratorie hvor lokale folk kunne samles omkring kaffe og sammen lage små kaffeøvelser som Kristina og Leena utførte i praksis.

På Kunstforeninga blir resultatet av turneen som foregikk mellom 2011 og 2012 lansert. Det har blitt til en liten og hyggelig kaffebok hvor turneen blir grundig dokumentert og vist med bilder og tekst fra kaffelaboratoriene. Her kan du lese om hvordan kafferitulaet skaper dialog og stemning. Folk møtes, diskuterer, koser og hygger seg, blir kreative. Alt med kaffekoppen trygt i hånden. Synd det ikke kom flere enn ti stykk på denne interessante og uortodokse bokslippen.

Kaffe i hånden

Kahviland-prosjektet er et utvidet prosjekt med egen hjemmeside og en lengre historie. De to kunstnerne hinter også til at prosjektet kan fortsette videre. Det er mulighet for en utvidet performance en gang i fremtiden. Kanskje kommer det da flere folk.

Bokslippen foregår slik: Vi kommer inn i rommet hvor vi straks tilbys en ferskbrygget kopp kaffe. Ta gjerne melk og sukker om du vil. Påfyll får du med en gang du har drukket opp. Drikk gjerne 3-4 kopper kaffe under selve performancen. Hvis du orker.

Du setter deg deretter på en stol foran et lite bord dekket med hvit duk og selvfølgelig: Mer kaffe. De to kunstnerne sitter på hver sin side. Du får utdelt et ark. Nå kan publikum (altså deg) når som helst rekke opp hånden og velge en av de forskjellige kaffeøvelsene. Performancen er klar til å starte.

Korte manuskript

Ulike kaffedrikkere har altså skrevet disse små manuskriptene. Ordene er skrevet med små kjøleskapsmagneter og det er enkle instrukser som kan utføres. La meg gi deg et eksempel:

Jobbkaffe: Utfør alle fire handlinger samtidig:

1. Drikk kaffe med venstre hånd
2. Skriv et ord for hver bokstav i alfabetet med høyre hånd
3. Les ordene høyt
4. Tramp med føttene

Eller hva med en enkel tekst, skrevet med kjøleskapsbokstaver, som på en enkel måte forteller hva det handler om: ”Familiedrama: Tomt for kaffe”. Kahvilandboka inneholder 48 slike små, gøyale tekster.

En lekenhet

Det er en lekenhet over det hele. De utforsker sosiale spørsmål og folks kaffevaner. Kristina og Leena forteller selv hvordan de har satt stor pris på de mange interessante møtene med lokale mennesker,  hvordan kaffe har bidratt til å forstå de sosiale og kulturelle koder og språk. For publikum kommer denne delen mer i skyggen av hva selve boklanserings-performancen handler om: En lek med kaffe.

Det blir kaffesøl. Utover gulvet, kaffe på den hvite duken. Bind for øynene og prøve å skjenke kaffe med melk og sukker og gi til publikum. Mot slutten prøver vi også å kaste en kaffe-vannballong på en glassplate. En ekte kaffedemonstrasjon. Dessverre sprekker ikke ballongene og vi føler oss snytt for et ordentlig splæsj. Men heldigvis holder det med kaffe i koppen og en hyggelig og gøyal opplevelse på Tromsø Kunstforening denne kvelden.

(Presse)

Dette er ikke en tradisjonell roman. Frode Saugestad debuterte med «En ung manns bekjennelser om kjærlighet». Denne boka krysser over grenser av intimitet, litteratur og kjærlighet. Først tenkte jeg at det er en bok om en mann som søker følelser hos sin far, mannen som aldri vil tilstå at han er faren. Videre i boken får vi hint om at boken er skrevet for «å få trykket ut det vonde» (s. 106), der det vonde er representert ved foreldrene.
Romanen er skrevet på en veldig interessant måte. Første del forteller om pappaen til forfatteren. Hver side er fordelt i 2-4 små deler. Du kan lese dem loddrett, men den beste er å lese dem horisontalt, side etter side, siden hvert lille avsnitt forteller sin egen historie. I denne delen får vi vite hvem Frode Saugestad er, hva er hans relasjon med faren (fra historien) og hvordan en domstolsak ble utløst. Teksten er blandingen mellom prosa, brev, Internett koblinger, og dokumenter fra domstolen og staten. Gjennom disse får vi tilgang til nesten alle intervjuene gjort med Saugestad. Han er et geni av en selvbiograf-forfatter.
Mamma er andre delen av boka. Skrevet på samme måte får vi servert historien om Frodes deperasjon i midten. Alt fra narkotika, alkohol og sex, psykiatriske legemidler og selvmordforsøk, til sport. Første horistonalt er et brev til mamma. Denne historien er på en måte verre en det som skjedde med pappa. Å lese denne delen var nesten som å lese en dagbok av en tenåring. Tenåringen som trenger masse kjærlighet og trenger å få utløp av følelser.
Jeg er ikke sikker på om denne boken er en autobiografi eller en måte å takle ting han kunne ikke takle i andre perioder i livet. Romanen ble skrevet uten at alle i familien fikk sjansen til være anonyme, eller får tilgang til å lese boken på forhånd. Kanskje er det bare provosering som driver moderne forfattere. Eller kanskje er det en stor teaterforestilling Frode Saugestad selv opptrådde i.

Good morning <"Musk Ox">, 1994, Larvkitt, 185 X 240 cm. (Foto: Cameron Thompson)

Makoto Fujiwara er utdannet skulptør fra Kyoto kunstakademi i Japan. I 1966 dro han til Paris med stipend, og siden den gang har han bodd og arbeidet i Europa, blant annet i Wien og Berlin. Fra 1987 til 2007 var han professor ved Fachhochschule Hannover i Tyskland.

Fujiwara har helt siden studietiden i Kyoto arbeidet med store utendørs steinskulpturer utført innenfor en abstrakt tradisjon. Han kom til Norge for første gang i 1982. Siden har han arbeidet her i flere perioder, og i dag bor han for det meste i Tjølling. Det er først og fremst hans interesse for steinarten larvkitt som har trukket Fujiwara til Norge. I løpet av de siste 25 årene har han utført en rekke arbeider i larvkitt, både i Norge og i utlandet. Han har også vært en av drivkreftene bak det såkalte Symposium Norge, som har blitt arrangert ca. annethvert år fra 1985, og som finner sted ved bruddet Lundhs Labrador i Stålaker. I løpet av noen sommeruker samles en gruppe kunstnere for å utveksle erfaringer og arbeide sammen i bruddet. Siden starten har kunstnere og skulptører fra over tretti land deltatt på disse symposiene.

Ved UiT er Fujiwara representert med en steinskulptur som har fått tilnavnet Moskus. Skulpturen er lett synlig når man kommer kjørende langs Universitetsveien, og er vendt mot og “hilser” Tromsøs landemerke Tromsdalstind.

Fra boken: «Kunst til stede», redigert av Torild Gjesvik, Unni Grøneng og Søren Ubisch

(Foto: Flickr / Ted Kerwin)

(Bakgrunn foto: Flickr / Ted Kerwin)

I forbindelse med studentparlamentets planer om innkjøp av lasertagutstyret etter nedleggelsen til Darklight, har SITO blitt kontaktet for innspill. SITO-direktøren Hans Petter Kvaal tok det på sparket, dersom forslaget ikke hadde nådd SITOs kretser enda.

- De driver jo med kampsport på universitetet, så hvis de har lyst å skyte på hverandre med laser…, mener Kvaal, og antyder at studentaktiviteter er studentdrevne. Han legger til:

- Jeg er jo en femti år gammel mann, det er ikke jeg som skal avgjøre studentaktiviteter, det er dere, studenter.

Kvaal er ikke fremmed for lasertag, SITO-direktøren har personlig prøvd det. Det understrekes likevel at direktøren og SITO har ingen preferanser for eller mot forslaget. Et av argumentene har vært at lasertag kan være et verktøy for blant annet teambuilding. Til dette svarer SITO-direktøren:

- Det er sikkert artig å springe rundt og skyte på hverandre med laser, for de som vil.

Han har imidlertid ikke hatt noen visjoner eller forestillinger om å inkludere laserskyting på styreseminarer eller lignende (inntil nå).

Stiller seg nøytral

- SITO har ingen planer om å etablere eller drive noe Darklight, så det må studenter finne ut av selv, sier Kvaal.

SITO har ansvar for pengeforvaltning, deriblant semesteravgiftsfordelingen som er et alternativ for finansiering av lasertagoppkjøp. Det er snakk om et beløp på rundt 80 000 – 110 000 kroner, som troligvis blir søkt om fra semesteravgiftsfordelingen som egen investeringspost. Detaljene rundt dette er for øyeblikket ikke helt kartlagt.

- De må se hvilke andre poster de vil ta de pengene fra, sier SITO-direktøren. I tillegg understreker han:

- De kan selvsagt søke om støtte, det er opp til dem.

Når det gjelder spørsmål om drifting og lignende, så har studentparlamentet allerede tenkt på å opprette en egen Darklight-stiftelse. En foreløpig tanke er at en slik gruppe, på lik linje med andre utvalg og organisasjoner, skal ha ansvar for lasertag.